Jeg er misunnelig på alle som kan være rundt ham om dagen, kvelden eller natten. Jeg er misunnelig på kollegaene hans som kan se ham i situasjoner jeg aldri kan, de kan kjenne varmen hans, kjenne lukten av ham. Jeg er misunnelig på alle som kan hvile øynene på ham, se det flotte håret hans, de vakre øynene hans, nyte den maskuline flotte kroppen. Jeg skulle ønske jeg var rundt ham hele tiden, at han ikke merket meg, men uansett hvor han var så kunne jeg hvile øynene mine på ham. Han gjør meg godt, han gjør meg vondt, han gjør meg så total hjelpeløs fordi jeg må ha ham, vil ha ham. Han er mann med stor M.
Han har fingrer som kan gjøre underverker med kroppen min, han har en tunge som vet akkurat hva den skal gjøre, hvor den skal gjøre det. Han har hender som stryker meg akkurat så ømt over kroppen min som jeg ønsker, og akkurat så mykt som jeg ønsker eller så hardt som jeg ønsker, han har en munn som kysser så det kjennes ut som om tusen ildtunger danser på leppene mine, han har en pikk som glir så sakte og deilig inni meg at jeg blir gal av begjær, han har en stemme som hvisker de ordene jeg ønsker å høre, vil høre og må høre, jeg er totalt avhengig av ham, kontakten med ham, tenningen hans, blikkene hans, frekkheten hans, han er den perfekte mann og den perfekte elsker og han er helt totalt uoppnåelig.

Vi møttes den gangen han flyttet inn i nabohuset mitt. Det hadde stått tomt lenge, og det var mange som var på visning, men ingen kjøpte det før han gjorde det. Kall det skjebnen, kall det hva du vil, men jeg kaller det lykken for meg, eller kanskje jeg skal si ulykken. Spørs hvordan man ser det.

>>> 2 <<<