Det hele begynte da en svært dyktig kirurg fra Oslo skulle begynne ved det lokale sykehuset.
Han het Anders Jørgensen og var flott å se på. En ung, sprek mann med mørkt hår og brune øyne med glimt i.
Søster Linda ble nokså ille berørt ved deres første møte, og måtte se ned da de ble presentert for hverandre. Hun merket at hun rødmet og skyndtet seg avsted for å ordne et og annet. Kjente at hun ble litt perpleks. Så irriterende...hvorfor virket han slik på henne?
Hun var da vant til å omgås menn både privat og i sitt yrke, og pleide ikke la seg vippe av pinnen så lett.

I et hektisk miljø er det sjelden tid til romantiske forestillinger, så søster Linda forsøkte å jobbe ufortrødent videre, men oppdaget til sin forferdelse at hun ikke klarte slippe tak i møtet med denne nyansatte.
Ansiktet hans var som fastbrent til netthinnen hennes, og hun hørte ennå klangen av stemmen hans da han sa sitt navn mens han klemte hånden hennes i et nokså fast håndtrykk, og så henne rett inn i øynene. Han vek ikke en tomme, men det gjorde altså hun....og selv da hun så bort kunne hun kjenne øynene hans på seg.
Vel, dagen gikk som vanlig avgårde i et hektisk tempo, og snart var hennes skift slutt. Hun hadde ikke sett mer til den nye Dr. Jørgensen, og det var kanskje like greit tenkte hun. Hun anså seg selv for å være en nøktern kvinne som ikke hadde forlest seg på romantiske lege-noveller og lignende tåpelig stoff, så hun pleide da ikke å reagere så urasjonellt som det som altså hadde vært tilfelle tidligere på dagen.

>>> 2 <<<