Da jeg snur og begynner å svømme innover igjen er jeg i ferd med å bli alvorlig sliten. Dessuten begynner jeg å kjenne kulda langt inn i magen. Hvert tak krever konsentrasjon og jeg kaster ikke et eneste blikk innover mot Espen før jeg er i ferd med å reise meg opp og gå innover grunna.
Jeg hadde venta å finne ham aleine, hutrende, godt inntylla i et av moras store badehåndklær, men han er verken aleine eller inntulla. To skikkelser ligger innfiltra i hverandre, en lys og en mørk, mer ser jeg ikke. Langsomt kryper jeg i en bue til jeg kommer inn i den beskyttende krattskogen som omkranser vika. Der reiser jeg meg opp og nærmer meg langsomt og forsiktig for ikke å lage en lyd.
Snart hører jeg lyder, ikke ord, men små lyder av velbehag. Jeg bøyer et par greiner til side og setter meg på en stein med perfekt utsikt til det som foregår like bortenfor. Den mørke skikkelsen er en mann. En voksen mann, så vidt eldre enn Espen, med stram, mørk hud over harde muskler.
Han ligger tilbakelent mot ei gresstue. Mellom låra hans beveger Espens velkjente hode seg rytmisk opp og ned. Mannen har lagt hodet bakover og jeg kan se hvordan musklene spiller under den mørke huden som glinser i sola. Innimellom stønner han høyt.
Det er merkelig å se en fremmed, solbrun pikk gli inn og ut mellom Espens fyldige lepper. Han står på kne og jeg kan se den velkjente stive pikken hans vippe opp og ned for hver gang han sluker den store staken til den ukjente. Jeg tar meg i å lure på hvordan hele den store, stive får plass i munnen hans.
Sjøvannet er i ferd med å tørke på kroppen min, men sprekken blir stadig våtere. Steinen jeg sitter på er solvarm og glatt av sjøvann og kjønnssafter. Jeg gnir meg mot den avlange, harde formen. Det brenner mellom beina. Og like foran meg snur de seg, bytter plass, og jeg holder nesten ikke ut å se Espens stive kjønn gli ut og inn mellom den fremmedes stramme, våte lepper. Leppene snurper seg rundt stammen og slipper forsiktig hodet langsomt og taktfast inn og ut. Det skinner forlokkende i sola.
Jeg klarer ikke å sitte rolig lenger. Fortere og fortere sklir jeg i mine egne kjønnssafter over den glatte steinen og kjenner hvordan den skraper pirrende mot våte lepper. Det gjør bare nesten vondt. Et ufrivillig stønn slipper ut mellom leppene mine og plutselig ligger de helt stille der framme. Utålmodig sitter jeg uten å røre meg og venter på at de skal fortsette.

>>> 3 <<<