De fire jentene hadde siden skolestart vært en av de ledende gruppene i klassen, men det var alene på grunn av Cathrine. Cathrine var den ubestridte lederen i gruppen, og i klassen. Med en veltrent og yppig kropp, mørkebrune øyne, et smil som kunne laget en liten katastrofe i enhver fryser og et utseende som ville gitt Natalie Portman komplekser, tvinnet hun alle de enkle guttesjelene i klassen, faktisk på hele skolen, rundt lillefingeren. Jeg prøvde som læreren hennes å heve meg over den sjarmerende flørtingen hennes, men ble vel, som alle andre, mer eller mindre manipulert av denne naturbegavelsen i kvinnelig feminin argumentasjon. Jeanett var ikke så ulik Cathrine av utseende, men hun var mye mer beskjeden og satt ofte og så fremfor seg med en uforstyrrelig ro, som om ingenting av det som skjedde rundt henne, angikk henne. Hun hadde dessuten det lengste håret som jeg har sett på ei jente, det rakk henne forbi baken. Det var noe en likevel ikke så så ofte, da hun som regel satte opp håret på en eller annen måte.
De to andre jentene, Silje og Lillian, var tvillinger, ulike som dag og natt. Silje var liten, spe og mørk, med en innebygd redsel for alt som smakte av arbeid. Lillian derimot var høy og frodig, hadde et uregjerlig rødt hår, og var ikke redd for å få skitt under neglene. Jeg sukket stille, det var ikke enkelt å holde klassen i ro når disse fire først begynte med sine innfall, og det hadde forundret meg mang en gang at fire så ulike jenter kunne holde så tett sammen. De var visstnok sammen på fritiden også, jeg hadde i hvert fall sjelden sett dem hver for seg. Derfor var det litt overraskende at det bare var Jeanett som sto foran meg.
– Ja, svarte jeg.
– Ja? Hun så spørrende på meg.
– Ja, jeg kommer gjerne en tur i kveld, på klassefest.
Jeg smilte til Jeanett og tok opp vesken min og gjorde meg klar til å gå. Jeanett smilte usikkert tilbake, som om hun ikke visste helt hva hun skulle synes om at jeg kom på klassefesten.
– Bare hvis det er greit for de andre…, la jeg til da jeg så uttrykket hennes. Hun så forvirret på meg og rødfargen i ansiktet kom tilbake.
– Ja, det er helt greit, helt… ja, du må komme, altså, i kveld klokken åtte.
Jeanett virvlet rundt og forsvant ut døren. Jeg trakk på skuldrene og smilte for meg selv, tenåringsjenter var et mysterium. Jeg slokket lyset i klasserommet og gikk.

>>> 3 <<<