Hva var det med dette landet her oppe? Hadde hun noen gang vært så liten før?
Fjellene var skremmende vakre rundt dem, det var stjerneklart, men det blåste, alt var blått og bitende,
og hun syntes hun kjente bakken gynge, var det ikke fast grunn her oppe? Fantes disse fargene på fastlandet? Hun trodde ikke det.
Dette var de ikke klar over da de bestemte seg for en weekend på Svalbard i februar. S og hun.
At de ble små og tomme for ord, de visste ikke at bakken ville gynge eller at dagen ville gå i ett med natten på denne måten. Visste verden at det fantes ukjente farger her oppe? Blå mørketid…

De sprang tynnkledde ut fra hotellet. De skulle ikke langt, det var fredagskveld og de var på vei til puben.
De hadde vært nakne hele dagen inne i varmen, værfaste. Stormen utenfor var ikke for mennesker.
Hun hadde stått der, naken i vinduet og sett på det med skrekkblandet fryd. Det hadde oppslukt henne og fått henne til å føle seg svimmel og våt. Og hun hadde latt kroppen gynge fra side til side, bøyd seg framover og støttet seg til vinduskarmen, skjøt rumpa bakover og lot seg knekke i ryggen. Ble en myk sving og laget små sirkler med baken.. Hun visste at han så på henne, nøt det. Han lot henne vente en stund, men ikke lenge.. Så hadde han tatt henne der, ved vinduskarmen, han hadde tatt tak i håret hennes og trengt inn i henne bakfra, slik hun sto. Han var hard, og han fylte henne, han tok hele rommet, og alt annet ble presset vekk, fulgt til døren. Stormen nådde ørene hennes, tordnet det der ute? De hadde glidd over i hverandre,
hun klarte ikke lenger å skille dem, visste ikke lenger hvor han sluttet og hun begynte, men hun kjente hendene hans, de hadde grepet etter noe og fått tak i huden hennes og der klamret de seg. Og hun tenkte; ikke mist meg nå, hold meg litt til, jeg kan klare det! Det var som om stormen presset seg inn og steg i henne, ble til drønn. Hun var vindusglasset som eksploderte.

>>> 2 <<<