Livet ditt hadde alltid vært kaotisk, og du hadde i tillegg mistet kjæresten din, det eneste som var igjen av orden. Du hadde tidligere betrodd deg for om dine mest hemmelige fantasier, noe du kom til å angre da du fikk vite at hun hadde nevnt en om Christina til henne. Christina, en veldig vakker men tøff karriekvinne midt i tredveårene, hadde truffet deg noen ganger som hjelpelærer i ett av kursene du tok på høyskolen. Hun visste hvem du var, men ikke stort mer enn at du var en av studentene på kurset. Du la med en gang merke til henne som en vakker og bestemt kvinne; mindre bevisst sin kvinnelighet enn kunnskapene og karrieren sin. Det var som om hun følte trang til å motbevise sin kvinnelighet. Som fersk student på bare noenogtyve år var hennes autoritet merkbar. Hun forklarte ting slik at du følte deg underordnet.
Kjæresten din hadde fortalt henne om fantasien som en hevn etter at du fortalte en venn intime detaljer om henne, og frydet seg tydlig da hun fortalte deg det, ikke minst over å se hvor flau du ble. Christina var fortsatt hjelpelæreren din, og du ble usikker på om du ville fortsette kurset. Faget var viktig for deg, og du måtte være med på de obligatoriske gruppeøvelsene, så du måtte bare trosse den nakne følelsen i deg og møte opp til bestemt tid. Et stykke inn i gruppeøvelsen kom Christina inn på kollokvierommet derdu og tre andre satt. Du merket med en gang at hun så deg på en annen måte enn før. Hun kikket ned på notatene dine og spurte retorisk hva du tenkte da du tegnet noen små skisser du hadde latt blyanten forme temmelig ubevisst.. Uten å la deg svare, forklarte hun hvor viktig det er å bevisstgjøre seg sine ubevisste prosesser. Hun viste frem arket ditt for de andre, og sa at huset du hadde tegnet er ofte et symbol på de trygge rammene et slikt hus gir i ens liv, med formende minner fra barndommen. ”For noen kan de være et savn i søken etter følelsesmessig balanse, mens andre tvert imot kan oppleve dem som bindende lenker,” sa hun med trykk på de to siste ordene, og kunne ikke ha unngått å se at du rødmet. Hun gjorde det ikke lettere for deg ved at hun holdt armen på skuldra di mens hun snakket. Tiden virket uendelig lang før hun endelig forlot rommet.

>>> 2 <<<